Vi er sultne på skandale, sultne på sensasjon, sultne på sex. Pust rolig ut, du trenger ikke se lengre enn til alumni på Handelshøyskolen. Her finnes både grensesprenging, domstolsdrama og samleier bakfra. Like aktuelt i dag som for 60 år siden.

Nytt år, nye muligheter!
Kanskje med unntak av for alle de fremtredende maktmenneskene som i 2017 lot seg felle av #metoo-kampanjens rettferdige neve. Det viste seg nemlig at vi fortsatt ikke har fått bukt med menneskets tilbøyelighet til utuktig oppførsel. Fy. Utuktig, for de som trenger en liten oppfriskning, brukes for å beskrive umoralske seksuelle handlinger som strider mot dagens anstendighetsnormer. Ikke innafor, altså.

Handelshøyskolens O.G.
Nå som søkelyset først er rettet mot utuktighet, kan det være interessant å se litt på hvordan meningen bak dette ordet har endret seg med tiden. Og hvem bedre skikket til å belyse dette enn vår favoritt-NHH-er gjennom tidene (nei, ikke Knut Arild Hareide), nemlig Agnar Mykle. Den stakkars forfatter, hvis bok Sangen om den røde rubin ble dømt som utuktig etter pornografiparagrafen og gjort forbudt i Norge i 1957. Hvorfor? Vel, det kan ha hatt noe å gjøre med Mykles meget intrikate beskrivelser av hans seksuelle krumspring, blant annet med NHHs daværende bibliotekar. Fy.

Agnar Mykle, forfatter av den kontroversielle romanen «Sangen om den røde rubin»

Hva ble regnet som utuktig på 50-tallet? Under rettssaken i 1957 valgte riksadvokaten å særlig peke på «[…] samleier «bakfra», på sengekant, bordkant eller lignende, eller hvor kvinnen har «løftede knær» samt med hensyn til detaljer om «ereksjon og sekresjon», lukt og smak av kjønn, vaginale o.l. kvinnelige særegenheter.» Det kan kanskje vanskelig tenkes i dag at ord som «bakfra» virkelig er nødt til å settes i anførselstegn for å understreke situasjonens grusomme udyd. Særlig når man nå ikke trenger å klikke seg lengre enn Twitter før det konkurreres åpenlyst i rumpespising. Fysj.

Sex er spennende
Det er likevel et poeng å hente ut av dette. Og det handler om at mennesker, uavhengig av dyd, kjønn, legning, eller tilknytning til Knut Arild Hareide, reagerer på sex. Jeg tør til og med påstå at du, leseren, kjente et ørlite støt av interesse, ubehag eller oppgitthet når du leste det ordet. Sex, altså. Og en av grunnene til at man reagerer kan være at det sjeldent er klar konsensus om hva som er akseptabelt, innafor, eller altså u-utuktig. Tuktig?

Et av Mykles mest provoserende temaer var kvinners seksuelle begjær, noe som fortsatt i dag oppleves som kontroversielt. Ta for eksempel den dagsaktuelle saken om Trine Skei Grande og hennes seksuelle eventyr fra 2008 med en da 17 år gammel gutt. Er det virkelig mulig at det var den godt voksne kvinnen som tok initiativet til denne seansen? Fy?

Drukner i sensasjonalisme
Men, det aspektet som virkelig gjør Sangen om den røde rubin aktuell i dag, er nettopp hva boken representerer sammenlignet med hva den virkelig handler om. For på samme måte som et utsnitt av #metoo-debatten faller innenfor gråsoner vi kanskje trodde at vi hadde under svart-hvit kontroll, kan Mykles verk fra 1956 betraktes som en misforstått kommentar til datidas seksualnormer. Det som i begge tilfellene ødelegger noe av budskapenes potensial er sexens sensasjonelle natur. I 1956 gispet befolkningen i kor når de leste at «[…] hun var et berg av rosa villig kjøtt» som frivillig «[…] stod på kne og der var ikke nei i hennes munn». I 2018 reagerer vi med samme vantro når vi hører om den 38 år gamle kvinnelige nestlederen i Vesntre som pulte en tenåring på åkern.

Når alt kommer til alt, er det spennende å provosere. Det bør også være spennende å sørge for at vi misbruker hverandre mindre seksuelt. Moralen er derfor at selv om hun søte (eller han, vi er PC i Bulle) bak skranken på NHH-biblioteket smiler til deg, bør du se deg for to ganger før du skriver en svært omstridt, utleverende og rettsforfulgt roman om vedkommende.

Årets UKE-revy, «methree», klarer å lage humor av et betent tema.

Skulle man vært flue på et rom i 2018, skulle det gjerne vært på UKEN-kontoret like før de presenterte temaet for årets UKE-revy. Til tross for hva et fåtall kanskje tror, var det nemlig ikke planlagt at revyen skulle omhandle metoo-bevegelsen i samme uke som K7 Bulletin begynte å omtale temaet.

Hadde det bare vært så enkelt.

Okey, det var kanskje å ta i å si at revyen omhandler metoo. Men la oss ikke fylle artikkelen med klisjeer som «det var litt vanskelig å finne den røde tråden.» Hvorfor skal man egentlig holde seg til tema? Hvorfor skal ikke Kim-Jong Un og Donald Trump få danse og kline i en revy som egentlig tar for seg kvinnediskriminering?

Til syvende og sist er det nemlig bare et kriterie som teller for en revy: Er den morsom? Og for «methree» er svaret definitivt ja.

Humor tatt fra virkeligheten

Utgangspunktet for revyen var karakteren Guro, som nylig har blitt ansatt som politisjef. Hun applauderes for å være kvinnelig leder, før hun bombarderes med spørsmål om hvor hun har fått kjolen fra, og hvordan hun holder huden ren, en sketsj revy-skribentene faktisk har hentet fra virkeligheten.

Det var som vanlig høy kvalitet på skuespillet under UKE-revyen.

Etter det serveres det sketsjer og sanger på løpende bånd. Vi blir kjent med en dame som er blitt så politisk korrekt at hun ikke ser kjønn, hudfarge eller alder. Vi får møte Dag Steinfeld og Christine Meyer i sitcom-form. Vi besøker et fengsel hvor Trond Giske har fått 17 år for å tafse på en 21-åring. Eller var det motsatt?

Alt flankeres av Jesus den andre (aka Ulrikke Falch), hvis dype visdomsord får verdensomspennende konsekvenser; samt et bakgrunnskor som faktisk gjør seg fortjent til all oppmerksomheten de så desperat higer etter.

Poloskjorter og skjerf

UKE-revyen har tidligere blitt kritisert for å ikke gjør nok narr av NHH. Årets revy er definitivt et unntak. Scenen er i år fylt av nok poloskjorter og skjerf til å bekle et helt nytt kull av joviale og selvsikre økonomistudenter. Ikke en gang skolens ledelse slipper unna (en sketsj som tar for seg seksuell trakassering og Jodel på NHH er et klart høydepunkt).

Enten revy eller moteshow på NHH.

La gå, det var flere sketsjer som ikke en gang prøvde å holde seg til tema. Å gjøre narr av «Star Wars»-fans er ikke tidenes mest originale idé. Men er det morsomt, så er det morsomt.

Om Klubben derimot ikke serverer undertegnede en «Qui-Gon Jinn and Tonic» i løpet av semesteret, er det stor sjanse for at jeg faktisk setter meg ned og gråter.

D.D.E. er ikke UKENs mest originale innslag. Heller er de en klassiker, som man absolutt ikke vil gå glipp av.

De har vært her før, og aulaen er nok en gang proppfull av spente festløver klare for god stemning. Billettene var av sjelden vare, og folk røsket dem til seg så fort de ble lagt ut. Sett alt i betraktning er forventningene høye til både bandets prestasjoner og til stemningen.

Da passer det også bra at «Rai-rai» kommer tidlig på programmet. Planen var vel å få med både unge og gamle på allsang. Det funket.

Publikum er en viktig faktor. Spekteret går fra ferske førstekullister til NHH-veteraner, og det blir tydelig når Bjarne Brøndbo, bandets vokalist, ber oss om å holde opp hvor mange år vi var ved utgivelsene av to av sangene til bandet. Det blir mange fingre, samt noen forvirrede forsøk på minustegn.

Til tross for at bandet lykkes med interaksjon med publikum, traff ikke sangene deres alltid like godt. Likevel er stemningen god og selve høydepunktet for konserten. Under konserten kan en skimte vugging med armene, skumping med swing det egentlig ikke var plass til, smil og entusiasme blant publikum.

Spørsmålet blir likevel om det var nok. Brøndbo sa fint at de hadde holdt på i 26 år, hatt opp mot 3000 konserter og innslag, men her ser det dessverre ikke øvelse ut til å ha gjort mester. Det hviskes og tiskes om at bandet kanskje var bedre for et par tiår siden.

Musikkinnslaget fremstår som veldig innøvd, og selv om smilene glitrer fra musikerne, blir man usikker på om gleden faktisk er til stede, eller om den er bitt ut gjennom falske smil. Sangene glir over i hverandre, uten usikkerhet på den neste. Oppsettet har trolig forblitt uendret de siste ti, kanskje tyve årene.

Noen glimt av nyskapninger får publikum heldigvis. For eksempel bringes teksten til «E6» fram på storskjerm, slik at alle skal kunne synge med. Ironien i dette er at «E6» er sangen som de aller fleste kan best. Det var heller på de andre sangene at publikum skulle hatt drahjelp. Samtidig får «Forelska i lærer’n» et liten entré. Den skaper vel også mer allsang enn alt annet. Minuset blir da at det er The Kids sin sang.

Det store spørsmålet blir om publikum kom for musikken eller for stemmingen. Førstnevnte lot fåtallet seg dessverre imponere av. Stemningen var derimot slik seg hør og bør når D.D.E. slår til med «Rumpa mi»: helt i fyr og flamme. D.D.E. fungerte utmerket til å gire opp publikum for videre fest. Trist blir det likevel når konserten for mange kun opplevdes som en god oppvarming før kveldens faktiske festligheter. 

D.D.E. får dessverre ikke noe stort mer enn en snill firer.

The Game viser at han vet hvordan han lager show. Når publikum også er enige, er det duket for god stemning.

The Game, notorisk West Coast-rapper og relativt ikonisk skikkelse, stod klar i 22-tida på verftet i går. Og det skal faktisk ikke undervurderes å se en artist med lignende merittliste på en scene for under 2000 publikummere. Verftet kan ikke skilte med overlegen lyd eller lys, men det glemmes raskt når scenen er såpass intim. Stemningen var trykkende, og folk sitret med blod på tann etter helga.

Alle ingrediensene er med
Hennessyen står oppstilt. Chainen er gigante. Bandanaen er frisk. Liveband! Mannskapet er på plass og de elsker Norge. Det er første gang i Bergen, men Norge er et forbanna bra land. Det liker publikum å høre. Likevel, før vi fullfører overgangen fra putring til oppkok må vi selvfølgelig gjennom noen divafakter. Lyden er ikke god nok, fiks den! Og når en tilfeldig type klatrer opp på scenen gjør hypemannen tegn til å ville slå han ned. Hm. Det hadde dog vært kleint for The Game å repetere tidligere norske voldsfadeser, så han håndterer situasjonen. Er vi klare snart?

Oppskrift på suksess
Forventningene, de innfris, på godt og vondt. Men mest godt. The Game har satt sammen et ordentlig show, og han er rutinert. Han vet hva publikum ønsker å høre, og han smører hitsa tykt nok utover publikumsbrødskiva til at det smaker digg hele veien. Her handler det om å holde publikum på kanten og å ikke la lufta gå ut av ballongen. Dette er også noe han får til, og som han bør applauderes for. One Blood smeller, El Chapo smeller, Ali Bomaye smeller. I tillegg kom overganger der han snakket om kjent og kjært, slik som Tupac, Eazy-E og Compton, oppfulgt av bangers som Westside Story, Dreams og My Life. Når han så blåser opp til en stormende avslutning med de kanskje mest essensielle låtene, How We Do og Hate It Or Love It, har man fått akkurat det man kom for. Man er godt fornøyd.

Litt for mye av det gode
Selvfølgelig er ikke glansbildet fritt for flekker, for The Game smører jo tross alt tykt på. Kanskje litt for tykt. Det er grenser for hvor autentisk det er at «Bergen is just like Compton to me», og at han skal sørge for å komme tilbake til den dagen han dør. Det oppstod også flere øyeblikk der man opplever avstanden mellom publikum og artisten på scenen, slik som når Game flere ganger slukøret innser at folk faktisk ikke kan teksten. Eller når han forteller at faren hans nettopp døde, og publikum jubler i forvirring. Legg til en noe billig dose vocal covering, samt en klatt med usignert musikk som er der kun for fan service, og du står igjen med konsertskjelettet: A blast from the past fra en mann som kjenner sin post.

Spikeren i kista
På bakgrunn av slike klisjeer og dissonans skulle man kanskje trodd at konsertopplevelsen led. Det som derimot må stå igjen som hovedpoeng, det er at publikum lot seg forføre. Det er tross alt fantastisk for norsk vestkysts-ungdom å få en anledning til å skritte inn i Comptons gater, med krøplinger så vel som blod. Å ta seg en joint i folkehavet, med stjernestøv i øyekroken og attitude i ryggraden. The Game inngår fra start en kontrakt med publikum som begge parter mer eller mindre hedrer: «Jeg tar dere med til min verden og min tid – dere lar dere lede.» Denne pakten, inngått på en intim scene med rus og forventning i spent harmoni, gjorde konserten til en skikkelig kul opplevelse. Og helt ærlig: I lys av denne lystige pliktskyldigheten blir det rett og slett veldig treffende å kalle The Game for «rap’s M.V.P.»

På kvinnedagen i OBOS-teltet var ølet mer interessant enn kvinnen. Selv om Aurora leverte, klarte hun aldri å sjarmere publikum.

Som femte kvinne på scenen 8. mars i teltet skulle Aurora avslutte kvelden.

I forkant av konserten var det tre ting jeg tenkte på. Det første var at i lys av de andre headlinerne på UKEN, virket ikke Aurora som den mest passende for målgruppen. Det ville vært rart å se The Game, Staysman og Lazz og Aurora på en kveld, om det skulle vært tilfellet. Det andre jeg tenkte på var om Aurora klarte å fylle det store teltet med sin forsiktige fremtoning. Det tredje og litt mer ubetydelige var at den vanligvis barbeinte Aurora burde ha sko i teltet, noe hun heldigvis hadde.

Det var en positiv og sprudlende Aurora som sto på scenen. Mellom låtene snakket hun vennlig med publikum og jeg merket meg særlig da hun la til:

– Oi, jeg har masse snørr i nesen.

Full fart fra start
Aurora er kjent for sine rolige og melankolske låter. Dette var også basisen for forventningene jeg satte meg. Fra første sang var det høyt tempo og mye lys, og Auroras stemme flammet utover teltet. Bekymringene mine ble brettet sammen og lagt vekk. Dette fortsatte ut til tredje låt, før det roet seg til det nivået jeg fryktet. Ved den fjerde låten begynte folk å miste fokus. Underveis i konserten var folk mest opptatt av å snakke og bygge tårn av tomme øl-glass.  

Da Aurora annonserte at hun skulle spille nest siste låt, som egentlig var den tredje siste, begynte tempoet å dra seg til igjen og Aurora vekket folks interesse på nytt. Hun avsluttet som hun begynte, og avslutningen ble høydepunktet med konserten. Til tross for dette var store deler av konserten preget av et ufokusert og til tider udeltakende publikum.

Halvfullt i teltet
Noe av grunnen til at Aurora ikke helt traff publikum i store deler av konserten, kan skyldes at teltet ikke var mer enn halvfullt. For det meste var det ikke mer enn rolig vugging blant publikum. Derimot når Aurora dro til med «Running with the Wolves» og «Conqueror» viste publikum stor ekstase og danset deretter. Dette var de to siste sangene, og før dette føltes teltet stort og kjølig.

Mellom låtene snakket Aurora til det halvfulle teltet som sine nærmeste venner, som hun ofte gjør på sine konserter. Etter første låt trakk Aurora kvinnedagen frem, før hun fortsatte.

– Jeg føler meg så emosjonell i dag, sier Aurora og legger til:

– Jeg hadde en fantastisk frokost, med egg og. Det var egentlig bare det.

Jeg kan ikke se for meg mange andre artister som kunne sagt det samme. Aurora strekker seg jordnært ut til publikum, og dette fungerer.

Samlet sett var Aurora et flott tilskudd til rekken av artister under UKEN. Konserten hadde perioder hvor folk kjedet seg, men når Aurora sto på som fullt hadde alle blikket godt festet til scenen. Personlig tror jeg ikke Aurora kunne gjort en stort bedre opptreden, men at hun kanskje sang for feil publikum. Kveldens høydepunkt var siste sang, «Conqueror», som synes å være Auroras, publikums, og ihvertfall min favoritt.

Den 10. Mars inntok MØ OBOS-teltet. Med sin sjarm og energi holdt hun stålkontroll over hundrevis av jublende fans.

MØ har alltid slått meg som en pop- eller indie-artist. Festlig å høre på når hun dukker opp på radioen. Skaper god stemning i bilen, men ikke noe man setter på selv. Jeg har hørt det før, been there and done that. Av nettopp denne grunn hadde jeg ikke så høye forventninger til konserten. Såklart, kombinasjonen av øl og musikk er en slager uansett artist, men dette er også kjernen til bekymring. Jeg tenkte av hvem som helst kunne stått på scenen og laget akkurat den samme, gode stemningen.

Spenstig dame
Jeg tok kraftig feil. Det er sjelden man finner artister med så mye futt i seg som denne kvinnen viste under gårsdagens konsert. Karen Marie Aagaard Ørsted Andersen – la oss ta et sekund til å sette pris på forkortelsen ‘MØ’ – spratt rundt på teltets svære scene. Selv for en som holdt seg (relativt) edru, var hun vanskelig å følge med på. I ett sekund sto hun på knærne, i et annet befant hun seg i hjørnet av scenen, og plutselig var hun midt blant et begeistret publikum.

Energien hennes var til å ta og føle på, for lidenskapen skinte gjennom hver bevegelse hun gjorde og hvert ord hun sang. Dette er en artist som elsker det hun gjør, eller i alle fall fikk hun publikum til å tro det.

Musikalsk kvalitet
Ikke bare imponerte artisten og hennes personlighet. Musikken, som jeg trodde jeg skulle bli lei av før jeg hadde hørt den, hadde et visst særpreg over seg som matchet MØ perfekt. En slags leken puls som fikk hele teltet til å vibrere. Plutselig dundret bassen i trommehinnene, og i neste sekund var bpm halvert. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det, og jeg trenger ikke vite det heller. Låtene gled uanstrengt inn i hverandre. MØ bremset ikke festen selv om hun roet ned musikken, og hun balanserte på den tynneste av liner for å få dette til.

Publikum var fortryllet av sjarmen hennes. Hun skrek inn i mikrofonen, og massen av brisne mennesker skrek tilbake. De strakk hendene i været som om hun var en prest som holdt messe. Som om hun hadde konvertert en hel folkemengde til sin pop-religion.

Obligatorisk klaging
Jada, jada. Lyden sugde, og så videre. Jeg bemerket meg et svakt forsøk på å forbedre akustikken, i form av et par store tøystykker som henger fra taket. Det skal sies, at selv om MØ jobbet tappert rundt den klønete klangen i teltet, er det svakt av UKEN å ikke stille opp med noe bedre. Det kan hende de har tenkt at tilskuerne ikke merker noe til det uansett, oppi fylla og moroa.

Kanskje de har rett. Kanskje publikum tilfeldigvis besto utelukkende av hardcore MØ-fans som bestilte billett til hennes første konsert i Bergen. Kanskje det var korhelgen som hadde pumpet litt medvilje inn i folkemengden. De så i alle fall ikke ut til å bry seg om lydkvaliteten mer enn de brydde seg om ølet.

Skrytesnaps
Alt i alt var dette åpenbart en flott konsert. Den var av typen man både snapper til vennene sine, og legger ut på mystory. Særlig når den låta som alltid spilles på radioen dundret ut fra høytalerne, da føyk mobilene opp i været. Man kunne kritisert publikum for å ikke leve i nuet, uansett virket alle stolte over å ha befunnet seg i teltet på en så vakker kveld som det MØ skapte.

Datarock har slitt ut 100 røde joggedresser. De neste blir svarte.   

Med røde joggedresser, solbriller og fulle av energi. Det er slik vi kjenner Datarock. Men på releasekonserten til den nye plata under UKEN spiller bandet i svarte dresser, som en del av bandets imageskifte.

– Det siste vi brydde oss om var stilig sceneantrekk. For oss var det veldig praktisk å bare ha et kostyme, sier Fredrik Saroea, vokalist i Datarock.  

Atletiske fakter

En solrik, men iskald morgen ringer vi på hjemme hos Datarock sin vokalist, Fredrik Saroea. Han åpner døren smilende og byr øyeblikkelig på en kopp kaffe. I det vi entrer stuen full av lys fra de store vinduene forteller Saroea entusiastisk hvor mye han og resten av bandet gleder seg til å stå på scenen i Aulaen på NHH den 17. mars.  

Datarock er kanskje mest kjent for sceneantrekket deres bestående av røde joggedresser og sorte solbriller. Inspirasjonen kom fra det amerikanske punkbandet Devo.

Saroea forteller at de vokste opp med at underdogen var helten. Den atletiske og helst rike gutten var hard to get og den som oftest slapp ut som fienden.  

– Vi ville ha det vinnende imaget, og syntes det hadde vært utrolig «funny» å fremstille oss som om vi var veldig atletiske, noe vi ikke var, ler vokalisten.

Stjal klær
Saroea forteller at de ville se ut som Schumacher fra Formel 1.

– Han var suveren og vant alt. Tanken var at vi skulle være det ondeste bandet med Formel 1-image.

I begynnelsen hadde ikke bandet noen penger, og Saroea avslører at en av medlemmene stjal klær fra Haralds plass, så de begynte å opptre i hvite sykehus-bukser.

– Vi hadde ikke råd til å kjøpe Formel 1-drakter, de kostet rundt 30 tusen. Så vi lagde røde kjeledresser, men i dem så vi jo bare ut som mekanikere, ler Saroea hjertelig.

Ingen øyekontakt med publikum
Selv om det var tilfeldig at Datarock brukte draktene, var det draktene bandet ble kjent for. Også solbrillene var en tilfeldighet.

– Jeg la merke til at flere, både Fred Olsen og Yoko Ono fremdeles brukte solbrillene Porsche design by Carrera 5620, så jeg fant noen billige vernebriller som lignet på dem, og så kjøpte vi en haug av disse. Vi har gått med de siden 2005, ler Saroea.

Han forteller litt blygt at en av grunnene til solbrillene er for å slippe å ha øyekontakt med folk.

– Det er så mye du gjør som går på autopilot, så hvis du får øyekontakt med noen så plutselig glemmer du hva du skal gjøre.

Mangelen på øyekontakt er ikke fordi vokalisten er nervøs på scenen.  

– Jeg er nok litt rart skrudd sammen, men når du har spilt tusen konserter blir du jo litt plassert.

Saroea forteller at han en gang hoppet i tandemhopp fra helikopter, uten å engang få noe særlig puls.  

– Men jeg blir jævlig begeistret for de minste ting da, gliser han.

Tosidig personlighet
Saroea anslår at hver av bandmedlemmene har brukt og kastet rundt 100 joggedresser hver. Det kan virke som om den røde joggedressen og solbrillene er et ufravikelig inventar på enhver Datarock-konsert, men Saroea forteller at de har gjort en turné uten begge deler. Det ble med den ene turen.

– Det var fordi vi ikke ville ta for mye oppmerksomhet. Vi dro på turné med plateselskapet vårt, så da spilte vi med de andre og de spilte med oss. Det var gøy det, men du merket jo at du ble deg selv. Datarock skal jo liksom være et show. Det er veldig behagelig å bare gå inn i en karakter.

– Så du er ikke samme person på scenen som privat?

– Jeg føler faktisk det er bedre hvis jeg er en annen person. Jeg er jo en helt utrolig kjedelig person i virkeligheten, ler Saroea.

Denne tosidigheten har vært gunstig for bandet.

– Vi fire som reiser rundt, er på en måte åtte personer når vi reiser.  Sånn sett connecter vi med dobbelt så mange, smiler Saroea.

Bytter til svarte drakter

Avslutningsnummeret i UKEN er releasekonsert på den nye platen til Datarock. På konserten skal de spille i svarte drakter.

Bandet har kun brukt svarte drakter en gang før, på Lindmo 24. februar.

– Jeg tror folk ble forvirret, de trodde kanskje det var noe feil med lyset eller noe, ler Saroea. Sett bort ifra fargen, er de svarte draktene ellers helt like som de røde.

På spørsmål om det ikke er risikabelt å bytte farge på drakten, nøler Saroea.

– Det er jo risky, men whatever. Tenk deg da, hvis du har gått i rød treningsdrakt siden 2005. Det bare gikk ikke å ta på seg den røde drakten mer nå, sier Saroea mens han drikker en slurk av kaffen.

Syk i hodet
– Faren med det er jo at det blir litt mer likt oss selv. At vi tar med oss den litt kjedelige personligheten inn på scenen.

Saroea peker på at når man er i en karakter, kan man tillate seg å være ganske mye drøyere enn deg selv.

– Jeg er så politisk korrekt som jeg kan bli hvis jeg må, men jeg kan jo være helt syk i hodet også, sånn som alle andre mennesker.

Saroea veiver med armene mens han smiler lurt.

– Det har jeg liksom anledning til å være med han der i den røde drakten. Men i den svarte drakten blir jeg kanskje litt mer normal, men det kan jo være bra, sier Saroea litt tankefullt.

Skille seg fra mengden
Saroea forklarte tidligere hvordan de ønsket å skille seg ut fra mengden, og jeg spør om målet er å duse dette ned. Saroea tenker seg om.

– Litt. Vi ønsket at nørdeverden skulle få litt av den gøye festen, men så ble jo Datarock et band som spilte i Hemsedal og sånt.

Saroea forteller om en gang hele castet til Paradise Hotell var foran scenen, og at de trodde de var helt like og at bandet ville henge med dem.

– Da har liksom alt gått feil, hvis folk tenker at vi representerer den kulturen.

– Det er utrolig gøy å spille konserter der folk slipper ned skuldrene, har det litt gøy og du ser folk smiler. Kanskje til og med at de kommer til å bli med noen hjem etter konserten, flirer Saroea.

Mindre tilgjengelig
Saroea kan fortelle at de mistet litt kontakten med nørdeverden som de trives best i, da bandet ble mer mainstream. De ønsker derfor nå å skifte noe av imaget deres.

– Vi har gjort ganske stor innsats og brukt mye penger på å gjøre oss mindre tilgjengelig, forteller vokalisten.

Datarock har spilt utallige konserter verden over. Saroea mener likevel ikke samlingen er komplett, og avslutter med at et av hans største ønsker for fremtiden er å spille på Glastonbury festivalen. Etter UKEN da, såklart.  

«Avengers: Infinity War» er filmen Marvel har bygd opp til i ti år. Nå er den her. Endelig.

Den største overraskelsen i «Avengers: Infinity War» er hvor morsom den er. Dette er en film som knapt klarer å gå fem minutter uten at en karakter drar en vits, tilsiktet eller ei. Det er lenge siden jeg har sittet i en kinosal fylt med så mye latter.

Marvels bruk av humor er kanskje blitt deres sterkeste kjennetegn. Denne gangen har det derimot blitt for mye av det gode.

«Infinity War» skulle være den store finalen. Endelig kunne Marvel slippe løs Thanos (Josh Brolin), skurken som har trekket i trådene helt siden «The Avengers» (2012). Men nå har det som skulle bli et gigantisk punktum for universets første tiår, dessverre bare blitt et slapt komma.

Skurken får hovedrollen

Å si at det er store forventninger til «Infinity War», er en underdrivelse av dimensjoner. Praktisk talt alle de viktigste Marvel-karakterene er med her. De som ikke sett de 18 foregående filmene, kan lett unnskyldes om de føler seg forvirret.

Det mangler ikke på karakterer i «Avengers: Infinity War».

Mange har derimot uttrykt bekymring om hvorvidt det er mulig å stappe så mange karakterer inn i én film. Men selv om flere sentrale personer har blitt redusert til knappe biroller, funker det. Karakterene får rom til å puste, og handlingen er sjeldent forhastet.

Sentralt av alle står den forutnevnte Thanos, som ønsker å samle de seks infinity-steinene, slik at han kan utslette halve menneskeheten. Å gi ham hovedrollen i filmen er en interessant vri, som gjør opp for hvor få lite informasjon vi er blitt gitt om han i de tidligere Marvel-filmene.

Tør Marvel ta sjanser?

I en tid hvor flere superheltfilmer roses for å være realistiske, er det forfriskende å se en som ikke er redd for å omfavne det faktum at den er basert på tegneserier.

Marvel kjørte lenge et trygt løp, men har i de siste årene blitt mer komfortabel med å eksperimentere med det visuelle uttrykket. Suksessen til filmer som «Guardians of the Galaxy» (2014), «Dr. Strange» (2016), og «Thor: Ragnarok» (2017) skyldes først og fremst hvor annerledes de er.

Thanos (Josh Brolin)

Men selv om «Infinity War» også er en annerledes film (på mange måter), klarer ikke Marvel å levere. Thanos blir ikke fryktinngytende nok, uansett hvor ofte karakterene minner oss på at han er universitets farligste vesen (en påstand som faller sammen hver gang han får en på tygga og nesten deiser i bakken).

Action-scenene er godt gjennomført, men karakterene er blitt for selvsikre og vittige (en beskrivelse som ikke er helt upassende for Marvel selv). Det er som å måtte høre på en tenåring som må dra vitser i en begravelse, bare fordi det er upassende.

En modig slutt

Marvel har markedsført «Infinity War» som en film hvor hvem som helst kan dø, og utallige forum har blitt fylt av spekulasjoner om hvem som mest sannsynlig vil gå i graven. Om markedsføringen er sann eller bare oppkokt for å skape blest, skal jeg derimot ikke gi svar på her.

Det bør nevnes at filmen bygger opp til et modig slutt, ulikt noe av det som tidligere har blitt gjort av Marvel, kanskje med unntak av «Captain America: Civil War» (2016). Problemet er bare at slutten er så modig at den ikke blir troverdig.

«Infinity War» er ikke dårlig, på noen måte. Den ser fantastisk bra ut, har et samlebånd av gode skuespillerprestasjoner, og har ambisjoner ulikt noe annet som vil vises på kino i år.

Men dette skulle være Marvels mest alvorlige film. Ikke en to-og-en-halv-timers komedie, med en avslutning som tar færre sjanser enn den tror den gjør.

Oppussingen av høyblokken ved NAAAHHH (Norges Alleralleraller Høyeste Handelshøyskole) ble i dag bekreftet fullført. Etter rektoratets ønske er blokken gjort om til ett eneste stort, åpent kontorlandskap.

Ifølge rektor ved NAAAHHH, Øystein Thugersen, er dette foreløpig ett av de eneste tiltakene for å bedre skolemiljøet som er satt til livs blant de utallige tiltakene rektoratet har lovet å gjennomføre. For eksempel planlegges det også å innføre obligatoriske salsatimer i løpet av andre semester, slik at de nye studentene kan føle en nærhet til hverandre, men ha det gøy på samme tid.

– Jeg har en ambisjon om at studentene tar disse timene like seriøst som de tar IKEFL1 (Etikk for Fremtidige Ledere, red.anm.), sier han.

Alle er glade på NAAAHHH

Det nye kontorlandskapet er preget av et stort tre som er plantet i midten. Det når helt opp til taket av høyblokken og brer sine grønne grener over landets fremtidige ledere, som er i ekstase over å endelig kunne bruke inngang B igjen. Dette treet skal representere Yggdrasil, symbolet for det religiøse livssynet studentene ved NAAAHHH følger.

Oppussingsbudsjettet var sånn passe stort, da mesteparten av pengene måtte gå til å lønne rektoratets overtidsarbeid.

– Jeg synes det er dritkult! sier Marius Hurraformeg, Yggdrasil sin Høvding.

Han ler lykkelig og slynger seg i treet sine grener opp til øverste etasje. Der skal han spise lunsj med rektoratet, og på menyen i dag står middelhavskreps.

Prioriterte ned godværet

Thugersen og prorektor Linda Nøstoppsaken kan fortelle om lange og trettende timer som de har brukt for studentenes velvære. I sommer skinte solen ute i Bergen for første gang siden 1995, og 2018 skulle bli det første året der bergensfuglene ikke emigrerte til Sørlandet. Allikevel satt vårt eminente rektorat inne i feriehusene sine og brukte sure overtidstimer til å ferdigstille det de kaller NAAAHHHs 9 Bud.

– Vi har samarbeidet med studentene, eller egentlig bare med Hurraformeg, slik at Budene kan formes etter deres interesser, sier Nøstoppsaken.

Hun hadde personlig invitert han over til sommerhytten slik at de kunne møtes for å diskutere i hennes nye yacht.

Relativt tilgjengelig

Nå er de 9 Budene ømfintlig risset inn i treets stamme, slik at alle kan lese de der. Skulle man lete på nettet etter Budene, er de nemlig ikke å finne. De 9 Bud lyder slik:

1: Her på NAAAHHH skal du hedre din rektor og din prorektor.

2: Her på NAAAHHH hyller vi utopien.

3: Her på NAAAHHH er det åpent for at faddere finner kjærligheten blant fadderbarna.

4: Her på NAAAHHH er det nulltoleranse for å ekskludere andre, med unntak av de gruppene som bidrar mest til NAAAHHHS.

5: Her på NAAAHHH ønsker vi all debatt velkommen, så lenge rektoratet ikke må forholde seg til det.

6: Her på NAAAHHH er alle like (men noen er likere enn andre).

7: Her på NAAAHHH er det lov å være drita.

8: Her på NAAAHHH skal du ikke følge noen andre Høvdinger enn Hurraformeg.

9: Her på NAAAHHH hetser vi ikke anonymt på Jodel (men dersom du allikevel skulle føle for det er det ingen som stopper deg).

Thugersen og Nøstoppsaken rakk aldri å utarbeide det tiende Budet. Det var ikke rom i budsjettet for mer overtidsarbeid, forklarer de.

(PS: Dette er satire.)

Helga Løne Mølster har lang internasjonal erfaring, ingen plan B og er ikke redd for å gripe enhver mulighet. Møt lederen for Aksjonsuken 2018. 

– Hva tror du gjorde at du ble valgt til leder av Aksjonsuken i år?

– At jeg ikke kom til intervjuet med veldig høye forventninger. Det var egentlig ikke lederrollen jeg søkte, men stillingen som markedsansvarlig. Erfaringen min fra før kan også være noe som gjorde at jeg fikk lederrollen. Jeg gikk lenge på amerikansk skole, og på samme måte som på NHH var det også der mange klubborganisasjoner. Leder for aksjonsuken på den skolen ledet en organisasjon som jobbet med forskjellige områder i fattige land, og har derfor erfaring med arrangering av innsamlingsaksjoner fra tidligere.

– Hva tror du de andre som jobber med aksjonsuken vil si om deg?

– Jeg tror ikke jeg er den strengeste lederen, men jeg sier ifra hvis det er noe jeg ikke er fornøyd med. Jeg prøver å være så mye til stede som mulig, og prøver å være venn med alle. Jeg tror jeg er en som folk føler de kan komme til hvis de har spørsmål eller noe ikke går så bra i gruppa deres.

– Hva har dere gjort i år for å samle inn enda mer penger?

– I år sendte vi ut infoskriv til alle underutvalg og idrettsgrupper før Aksjonsuken. Vi ville gi dem klare retningslinjer på hvordan de kunne få tak i billetter. I år er det totalsummen innsamlet som teller, dette har vi gjort for å få samlet inn så mye penger som mulig.

– Hva ser du for deg å gjøre det neste året på NHH?

– Det første året skal jeg engasjere meg så mye som overhodet mulig både i studentforeningen og i idretten. Det er den beste måten å bli kjent med folk, fordi du er så mye på skolen. Jeg er allerede med i NHHI Active-styret, og har søkt Bergen Challenge og Symposiet. I tillegg har jeg lyst til å fortsette med Aid ved å søke styret til neste år. Jeg prøver å slenge meg med på alt.

– Hvilken unødvendig ting bruker du mest penger på?

– Mat. Spesielt nå under Aksjonsuken, så har jeg hatt så travelt at jeg ikke har hatt tid til å lage mat hjemme. Også jobber jeg i sportsbutikk, så hvis det er lite å gjøre en dag går det plutselig veldig mye penger på sportsklær.

– Hvis du kunne gitt ti år gamle Helga et råd, hva ville du sagt?

– Alltid kast deg ut i ting og ikke vær reservert. Det var noe jeg lærte som 14-åring da jeg flyttet fra Saudi-Arabia, der jeg hadde bodd siden jeg var syv år, til Abu Dhabi. Det var en veldig vanskelig overgang, og jeg var ganske reservert da jeg kom. Det tok lang tid før jeg fikk venner, noe som var tøft. Derfor ville jeg sagt at du alltid må bli med på ting hvis du har mulighet.

– Hva er din plan B?

– Det har jeg ikke tenkt så mye på, jeg liker ikke å tenke på plan B. Jeg tenker at du har en plan A, og hvis den ikke fungerer så må du revurdere og tenke ut hvorfor det ikke gikk, før du kommer opp med en ny plan A.

– Hvilken frukt er du?

– Banan. Fordi det er ikke alltid det på innsiden av skallet ses på utsiden. Du må skrelle av for å se alle sidene av meg. Det er mange ting jeg har opplevd som ikke nødvendigvis vises på utsiden.

– Du har en hel dag fri, hva gjør du?

– Hvis det er fint vær, tenker jeg å ture opp til fjells alene og gå en lang tur med mine egne tanker. Snakke ordentlig med mamma og pappa igjen. Og lage meg en skikkelig middag hjemme!

Fem kjappe

Alder: 19

Slumre eller stå opp: Slumre

Mest kjøpt på matbutikken: Pesto

Øl eller vin: Øl

Bli sjekket opp på Tinder eller i køen på Rema: Køen på Rema 

Bandet Virkelig er for tiden på sin første Norgesturné. Vi møtte vokalisten Tobias Aamodt for en prat om inspirasjon, oppvekst og tyrkisk pepper.

Sommeren 2014 hadde Virkelig sin første konsert da guttene gikk i 10. klasse. Veien fra scenen i Bodø til Norgesturné har vært preget av hardt arbeid, ugyldig fravær og en skrekkblandet fryd ved å konstant skulle kle seg litt mer naken for offentligheten. Det er imidlertid ikke før i år, da bandet slapp plata “Lykke til i livet,” at guttene har blitt kjent på et mer nasjonalt nivå enn hjembyen.

Bandet består av tre medlemmer som har hver sin rolle. Sondre Lund Johansen, gitaristen, styrer logistikk, Erlend Nygaard, bassisten, har ansvar for det estetiske, mens Tobias Aamodt har det kunstneriske ansvaret.

– Dette er ikke et klassisk vennskapsband som har spilt sammen for alltid. Vi ble et band fordi vi hadde store ambisjoner fra starten. Vi spilte ikke bare for å spille, men fordi vi ville lage musikk og oppnå noe, forklarer Aamodt, som setter pris på kjemien blant guttene og ikke kunne ha tenkt seg noen bedre bandmedlemmer å gjøre dette med.

Videre forteller han om livet i Nord-Norge:

– Jeg hadde en veldig fin oppvekst i Bodø, det er en trygg og god by å være i, og jeg har egentlig funnet min plass der. Etter at jeg ble 20 har jeg derimot begynt å få en trang til å bo andre steder.

Muligens er det derfor bandet, som tidligere identifiserte seg som typisk nordnorsk, har begynt å bryte ut og spre grenene til hele landet.

– Vi gjorde et aktivt valg da vi spilte inn plate i fjor. Vi ville spille inn plata utenfor Nord-Norge, og vi ville jobbe kun med folk som ikke snakket nordnorsk.

Aamodt presiserer at dette ikke var for å ta avstand, men for å eksperimentere og å møte andre synspunkter på sangene deres. Virkelig har mange låter man kan kjenne seg igjen i som ung i dagens samfunn, og vokalistens fremste ønske er at flest mulig skal få et forhold til musikken deres. Bandnavnet gjenspeiler nettopp det at musikken deres skal være ekte og ærlig. Mange skriver om politikk og samfunnsproblemer for å appellere til ungdommen. Aamodt forteller ydmyk at politikk ikke er hans plattform.

– Det er ikke fordi jeg ikke er interessert, for jeg mener masse, men jeg er ikke noe flink til det rett og slett. Derimot inspirerer folks relasjoner meg mye, både mellom mennesker og til byer og nye steder, smiler Aamodt og understreker at mange av låtene deres handler om nettopp det.

Bak de meningsfulle sangene ligger hardt arbeid. Guttene bak Virkelig satser alle på musikken på heltid. Aamodt forteller om morens fortvilelse da musikken begynte å gå utover resultatene på videregående.

– Jeg husker at mamma, etter hun hadde vært oppgitt en stund, sa «jaja Tobias, jeg kunne ikke sett for meg for deg som verken politi, lærer, lege eller noe sånt».

Aamodt innrømmer at han ikke vet ikke helt hva ellers han skulle passet til, og understreker at det at han ikke har en backup plan kanskje gjør han mer fokusert.

– Vi slår et slag for galskapen. Det er ingen luksuriøs livsstil, men jeg hadde nok skyldt på meg selv hvis vi ikke hadde tatt sjansen.

Likevel er det aspekter ved musikklivet som skremmer den unge Bodø-gutten:

– Som musiker er du konstant eksponert for hva folk syns om deg. Jeg er ikke så tøff, jeg vil gjerne at folk skal like musikken vår. Man må innse at jo større man blir, jo flere meninger vil komme. I tillegg er skummelt å spille konserter siden man må blottlegge seg for mange folk, men samtidig er det noe av det beste jeg vet om. Det er en skrekkblandet fryd å skulle kle seg litt naken i offentligheten.

Hver konsert, før guttene går på scenen, gjennomfører de et slags fotball-ritual der de står i ring, brøler høyt og går gjennom showet. Bandet tar det imidlertid med ro etter opptreden.

– Vi er en litt sky guttegjeng, vi går ikke ut og drikker oss “kanakas” etter konsert, liksom. Jeg pleier å spise tyrkisk pepper da, det får jeg kick av.

Etter Norgesturnéen, skal Virkelig videre på skoleturné. Bandet har en travel høst i vente, hvilket får Aamodt til å smile fra øre til øre.

– Dette er jo drømmen. Oppi alt som skjer må jeg ofte klype meg i armen, og minne meg selv på at det ikke er alle som har muligheten til å uttrykke seg så mye som vi har fått lov til å gjøre. Det er rett og slett drømmelivet.

Les også: Tett på med Aksjonsukelederen

Les også: Disse skal forsvare NHHs ære under student-NM

Det skal mye til for å skape stemning i Aulaen med rolige raplåter blant kravstore NHH studenter – men dette klarte Cezinando.

Mange artister begynner konserter med en spenstig låt for å skape stemning, for så å holde energinivået oppe helt til avslutningen. Kristoffer Cezinando Karlsen har derimot en annen tilnærming: han begynner rolig og jobber seg oppover.

Tam begynnelse

En konsert som helhet kan vurderes ut fra tre ting: kvaliteten på musikken, sceneopptreden og stemning. Klokken ni skulle Cezinando ha entret scenen, men kvart på ti var han enda ikke å se noe sted. Når artisten er «fashionably late», som de fleste musikere vanligvis er, vil tålmodigheten til publikum bli testet. Dette, kombinert med aggressiv dytting for å komme seg så nært scenen som mulig, tilsa at Cezinando måtte komme ut på scenen med fyrverkeri for å få stemningen på topp. I stedet begynte han med en av hans mange rolige låter.

Hvis du har hørt på det siste albumet til Cezinando vil du forstå at han har sanger som egner seg til en avslappende søndag eller en emosjonell scene i en TV-serie. Så, når konserten startet så lavmælt som den gjorde, var det naturlig å tenke at dette eventet kom til å bli et av de mange en NHH student kan forvente å oppleve i løpet av sin studietid i Bergen. Det hendte derimot noe underlig etter hvert. Da den 23-årige artisten fremførte sangen «Jeg bare synes at du skulle ha hørt på meg» var det noe som skjedde blant publikum. De fleste sang med, løftet hendene i været og nøt opptredenen. Denne stemningen fortsatte gjennom resten av konserten.

Rørende musikk

Det var hovedsakelig sanger fra hans nyeste album «Noen ganger og andre» som ble fremført. Selv om sangene i seg selv er bra, med fengende melodi og ungdomsrelevante tekster, kan man ikke på en objektiv måte si at de er fantastiske å lytte til av én grunn: folk har ulik musikksmak. Likevel, siden tilskuerne svaiet i takt, kan en udiskutabelt hevde at låtene virkelig traff rett i hjertet hos de fleste studentene i Aulaen. Det var derimot en musikalsk nedtur: bakgrunnsmusikken overdøvet Cezinando tidvis, noe som er synd med tanke på at artisten har en behagelig stemme.

Cezinando fenget publikum. Foto: Martine Bergestig Nesøen, Foto NHHS.

Smittsom lidenskap

Når du er på forelesning og læreren er lidenskapelig om det han underviser, blir studentene lettere fenget av tingene han sier – det samme gjelder for musikere. Det som skiller Cezinando fra andre «up-and-coming» norske artister er at han virkelig legger sjela si i fremføringene sine. Dette gjør at man som tilskuer blir helt forelsket i musikken, og føler med sangeren når han synger om at han «fortjener bedre». Han har helt rett, han fortjener bedre: ikke bare på kjærlighetsfronten men også i underholdningsbransjen. Cezinando er ikke bare en gutt, han er virkelig en artist som trenger mer skryt.

– Først og fremst: hvem er Åsne?

– Jeg er en engasjert jente på fjerdekull som føler at jeg har funnet meg selv i studentforeningen. Jeg er veldig glad i å organisere ting, og har hatt veldig mye glede av å holde på med ting ved siden av studiene. Jeg er glad og positiv, og liker å ha litt å gjøre. Så har jeg spesielt funnet ut at jeg liker å gjøre ting som jeg vet at andre får glede av. Det gir meg veldig mye å se at noe jeg har jobbet med kan gi andre gode opplevelser.

– Hva er NHHI Active?

– NHHI Active er en gruppe som skal tilby helt åpne lavterskeltreninger for alle NHH-studenter, og i tillegg skal vi organisere turer og andre sosiale aktiviteter. Det er noe jeg virkelig føler har vært etterlengtet på NHH. Du har jo for eksempel litt smalere interessegrupper som StafKom, men da må man kanskje føle at man kan løpe litt. Jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg likte å løpe, fordi jeg synes det ser så gøy ut å være med i StafKom, men det hadde jeg jo aldri turt, for jeg hater å løpe. Jeg tenker at dette er et mye bredere tilbud som kan nå ut til mange flere studenter, og spesielt de som savner å spille de tingene man ofte gjorde på videregående, de som føler at de trenger en vei inn i studentforeningen, og de som kanskje bare tenker at de ikke vil binde seg til noe.

– Hva gleder du deg mest til med NHHI Active i høst?

– Jeg gleder meg veldig til de turene vi skal ha. Jeg er jo veldig glad i gå på tur, men jeg kjenner at jeg noen ganger trenger et spark bak for å komme meg ut. Og så gleder jeg meg egentlig bare til variasjonen i det vi skal drive med. Målet er å kunne tilby varierte aktiviteter, sånn at alle kan finne noe de liker og ha muligheten til å stille med like forutsetninger.

– Etter å ha undersøkt litt, så jeg at du har vært ferskvaremedarbeider på Meny. Hva er din morsomste kundeopplevelse fra denne jobben?

– Jeg har opplevd at kunder har kommet inn på vaskerommet og sett seg rundt. En gang så opplevde jeg at det var en mann som lente seg over disken og plukket opp en krabbe, før han la den ned, tok seg rundt munnen, og plukket opp en ny før jeg rakk å komme bort til han. Det finnes folk som ikke alltid tenker seg så veldig nøye om.

– Har du en hjertesak som du brenner litt ekstra for?

– Jeg føler at jeg brenner veldig for det som NHHI Active står for. Det er noe med det at folk skal føle at det er et tilbud for dem, og at man prøver å inkludere alle, sånn at alle kan finne noe de trives med. Så jeg brenner veldig for at flere skal finne sin plass i det sosiale livet på NHH!

5 kjappe

Mentale alder: Oi… Har alltid følt meg litt eldre enn jeg er, så det må bli 26

Oslo eller Bergen: Oslo

Plan B: Ingen plan B

Hvilket dyr ville du sammenlignet deg med? Det må være hund: trofast, lojal og samvittighetsfull

Hvilket TV-program ville du vært med på? «Skal vi danse»

• Les også: Erna Solberg på NHH
• Les også: NHH knuser BI på utveksling

Onsdag 5. september sto en PC i Aud Norman i fyrende flammer i flere timer. Brannalarmen nektet å gå. Nå forteller hen hvorfor i et rykende ferskt og eksklusivt intervju med Bulle Batman.

– Hvorfor valgte Brannalarmen å ikke gå av?

– Jeg gidder rett og slett ikke lenger. Ingenting forandrer seg. Man kan fortsatt hooke i sladderuken, vi faller på rankingen, idrettslag på NAAAH kan fortsatt ikke snakke eller skrive kinesisk, NAAAH Klasking tar ikke opp klaskere, men montebellos, vi drikker mer smoothi enn andre skoler gjør, stud.NAAAH tar helikopter til skolen og nekter å sykle, jente-barometeret er sprengt, alle 5.pulister vil inn i de fire horer. Norges Aller Aller Aller Høyeste må rett og slett gå planken.

– Hva er årsaken til at NAAAH faller på rankingen?

– King Ildstein Børatheon sier grunnen til at vi faller er lav lønnsvekst og kronekluss, men egentlig er det grunnet det høye konsumet av smoothi og at stud. NAAAH enda ikke klarer å snakke kinesisk. Akkurat sistnevnte trodde jeg skulle bedre seg etter diskusjonen i våres, men de internasjonale må fortsatt være tilskuere. For ikke å snakke om den skyhøye jenteandelen, de må brennes på bålet, det er den eneste løsningen. Da vil nok NAAAH stige på rankingen og bli høye igjen. Jeg var ganske nær denne gangen med å lage et stort nok bål.

– Hvorfor var det så få brannslukningsapparat tilgjengelige?

– Jeg hadde rett og slett gjemt dem. Studentene på NAAAH trenger litt real life experience, som erfaringen de får på Love Ildland, eller i SSBe. Da funker det ikke bare å bruke et brannslukningsapparat. Om vi skal unngå at fremtidens 5.pulister kun går etter de fire horer må vi starte tidlig. De trenger et spark bak for å forstå at det finnes så utrolig mange flere der ute. King Ildstein bør være fornøyd med meg. Han sa vi skulle skape en ildovasjonskultur da han fikk Thronen og jeg syns det å gjemme brannslukningsapparatene var ganske ildovativt. Nå klarte jeg dessverre ikke å gjemme dem godt nok. Tyrion kom selvfølgelig til unnsetning og redda dagen alt for tidlig.

– Hva er grunnen til at du valgte akkurat timen SOL7?

– Det måtte bli et SOL-fag, det sier seg selv i navnet. Med SAM-fag hadde det vært for mye samhold og med BED-fag hadde det blitt for mye being, eller blomster. Faget Horeinstitusjonsteori ble et naturlig valg ettersom det er her stud.NAAAH sliter mest, både på grunn av innholdet og fordi det går på kinesisk. Det må innføres hooke-forbud i sladderuken sånn som på NTSNOW, i tillegg til bålbrenning som nevnt over.

– Ut ifra dine svar høres det ut at PC-en som eksploderte og begynte å brenne ikke var en tilfeldig ulykke. Hadde du noe å gjøre med brannen?

– What? Har du gjennomskuet meg på Jodel? Er ikke det anonymt? Jeg trodde jeg kunne skrive hva jeg vil der om hvem jeg ville uten at jeg trengte å stå frem med navn. Ja ja, jeg får ta et helikopter, eller kanskje en drage, og rømme til BI!

• Les også: Tett på Åsne Lovise Tveiterås
• Les også: Erna Solberg: – Partyfaktoren kan bli litt høy inn i mellom
• Les også: Leserinnlegg: Meteorologene er uenig

Trond-Viggo Torgersen har hatt uendelig mange roller. Selv mener han at tilfeldigheter har gjort at han har snublet oppi ting.

En regnværsdag treffer vi Trond-Viggo Torgersen over en kopp kaffe i Bergen sentrum. En skulle tro mannen vi kjenner som alt fra lege til musiker, komiker, programleder og barneombud, alltid er på jakt etter det grønnere gresset på den andre siden. Likevel mener han at lykken ikke er å løpe etter karriere og penger.

Nysgjerrigtrond

Torgersen fullførte legestudiet i 1971.

– Jeg strevde med å komme inn på medisin, så da jeg først kom inn, så tenkte jeg at dette her skal jeg i hvert fall få til!

Han forteller at han ikke var god i alt på studiet, men at han var og fortsatt er veldig nysgjerrig. Som student trengte Torgersen penger. Han søkte derfor jobb i NRK da de holdt til like ved skolen. Der fikk han jobb som «hallodame,» altså kanalvert. Senere ble han spurt om han kunne bidra med andre ting. Som utdannet lege begynte han å forske på blandings-feltet mellom psykologi og medisin.

– Det var jeg ikke noe god på, så jeg tok jobb som bedriftslege, sier han.

Plutselig fikk Torgersen en henvendelse fra departementet om han kunne tenke seg å søke på stillingen som barneombud. Selv om han aldri hadde tenkt på det før, takket han ja, og begynte å pendle til Oslo.

– Jeg lærte ekstremt mye i den tiden, men når man velger noe så taper man noe annet, forteller han og innrømmer at en del hjemmetid med barna gikk bort.

Snømåker

– Blir det ikke stressende å ha så mye i hodet?

– Det er hyggelig stress på en måte, smiler han og forteller at han har oppdaget etter hvert at han er en litt engstelig person.

– Jeg gruer meg litt mer til ting enn jeg burde. Men så er jeg flink til å mestre og å få ting til med nerver, for det piffer meg opp på en måte.

Torgersen har mye planer den neste uken, men sier han ikke tenker på det nå.

– Jeg prokrastinerer. Når det er mye å gjøre gjelder det å finne en metode for at alt ikke skal hope seg opp, forteller han og sammenligner det med å måke en haug med snø foran seg.

– Jeg måker litt og lar det smelte, så måker jeg litt til.

Menneskelige feil

På et tidspunkt fikk Torgersen nok, og slet med angst. Han roser kona si for gode samtaler, men fikk også profesjonell hjelp. Angsten henger til tider litt igjen, men Torgersen synes det å være fri for engstelse høres fryktelig kjedelig ut.

– Da blir man ikke like glad etterpå når man har fått det til.

Torgersen forklarer videre at han, som alle andre, har gjort noen feilvurderinger i legeyrket sitt.

– Jeg har overdiagnostisert noen mennesker. Etterpå så tenkte jeg at det var fryktelig dumt, men hva skulle jeg ha gjort? Jeg prøvde så godt jeg kunne, men det er ubehagelig å vite at man har utsatt noen for plager. Det var ment godt, men det gikk galt. Mennesket gjør feil hele tiden.

Torgersen anbefaler å øve litt på det man skal gjøre når man gjør noe feil.

– Da er det egentlig bare å stå for det og beklage, og prøve å finne ut hvordan jeg kan gjøre det bedre neste gang for å mildne ubehaget.   

Stiftemaskiner i Frankrike

Neste uke skal Torgersen og kona en uke på ferie til Sør-Frankrike, der de har kjøpt seg en leilighet i en liten by.

– Det høres veldig flott ut når man sier man har fått seg et sted i Frankrike, det høres nesten ut som et lite slott. Men det er egentlig en lusen liten leilighet som vi har pusset opp i en liten bygård, i en bitte liten by, forteller Torgersen.

Selv om han innrømmer at det var lettere å lære seg språk som ung, forklarer Torgersen at han holder på å lære seg fransk.

– Vi trengte å kjøpe en stiftemaskin da vi pusset opp leiligheten, og da lærte jeg meg ordet «agrafeuse». Jeg brukte ordet i en butikk, og det var veldig tilfredsstillende siden jeg ble forstått, smiler han spøkefullt.

Dø med et «poof»

På spørsmål om når han tenker å ta det fullstendig med ro, svarer Torgersen at han tror at det å ta det helt med ro ikke er lurt.

– I utgangspunktet skal jeg ha denne jobben i NRK til jeg blir 70 år, som er fire år til. Etter det må jeg tenke nytt. Den største utfordringen når man blir eldre er å holde både hjernen, kroppen og det sosiale i fart. Jeg skal ikke bli bedre til noen ting, men jeg skal heller ikke bli dårligere til noen ting, forteller han.

Også planen for avslutningen har Torgersen klar:

– Planen min er egentlig å være helt jevn fremover også plutselig dø, sånn «poof». Hvis det går an da. Hvis ikke får jeg bare ta det som det kommer.

• Les også: Brannalarmen bryter stillheten
• Les også: Tett på med lederen for NHHI Active
• Les også: Erna Solberg på NHH

Fredag 30. september startet UKEkoret Optimum høstens jubileums-bølge. Spørsmålet er, blir det et grønt skifte?

Tonerose og Drømmeprinsens rettssak, møte hos Ingebrigtsen, Sandberg, Ex in the basement, Snap-politi, krypto-nordmenn, veganisme og NHHS-fadder var noe av det Optimum hadde å by på. Revyen vekslet mellom sang og sketsjer, og hadde flettet inn NHH-bobla med andre aktuelle temaer. De aller fleste sanginnslagene ble fremført med glans, noen av sketsjene var gjennomførte, morsomme og traff på kornet, men variasjonen i kvalitet var til tider høy – som en frukteske med både gode og overmodne kiwier.

En sang her, en sang der, ja takk

Det Optimum virkelig kan er å synge. De leverer sanginnslag av høy kvalitet i begge aktene, spesielt i den andre, noe som trekker revyen betraktelig opp. Sett bort fra Jubileumssangen, er Innlegg til Bulletin et av de beste sangene, og ikke bare fordi Bulle nevnes. Vi kjenner oss igjen fra vårens debatt og de kommuniserer det utmerket. Innhold og tekst treffer i en flott kombinasjon med Bruno Mars og «The Lazy Song». Det er rett og slett bra på alle nivåer og et av kveldens høydepunkt. Jeg savner flere lignende innslag hvor sketsjene synges, for det er her Optimum uten tvil er best.

Uoriginalt og morsomt

Bergensasiater er showets uoriginale ess på sketsj-fronten. Her treffer de med noe som er aktuelt og et kjent fenomen, hvor sketsj, film og punch er on point. Den er tvers igjennom morsom fra A til Å. Snap-police er også en nytt, men treffer ikke spikeren like hardt på hodet. Ex in the basement er en god vri med kjellergrupper og en morsom parodi som funker på mange måter. Krypto-nordmenn treffer til skikkelig til tider, men mangler en god punsj. Og apropo punsj er BI-punsjen brukt opp for flere år siden.

Grønn tråd?

Generelt er det vanskelig å se en rød tråd med grønt skifte, utenom vegan-innslagene som popper inn her og der, men det er kanskje fordi tråden skal være grønn og ikke rød. Det trenger for så vidt ikke å være en rød tråd, men da bør de fleste innlegg være gjennomførte og morsomme. Flere aktuelle temaer trekkes inn, både fra NHH-bobla og utenfra, men mye blir litt halvveis. Til tider er sketsjen god, men punsjen blir tynn, og andre ganger omvendt.

Lys opp, lyd ned

Teknisk leverer en høydare av et lysshow, noe flere lar seg bemerke. Det er alltid like fasinerende å tenke på all jobben som ligger bak det teknisk gruppe leverer og hvor viktig det er for opplevelsen av forestillingen. Dessverre var lyden til tider dårlig, og stemmene var noen ganger overdøvet og vanskelig å høre.

Avslutter med stil

Jubileumssangen er kveldens beste sanginnslag og her snakker vi presisjon på høyt nivå. Den er flott komponert, valg av melodier og tekst er i god harmoni og her legger de inn støtet. Jeg vil høre den igjen. I løpet av noen sekunder fikk jeg følelsen av å være på konsert med Armeriddere og Sirenene. Da snakker vi kvalitet.

• Les også: Tyveri på Hatleberg
• Les også: TEDx Bergen 2018
• Les også: Vil bruke 25.000 kroner på kubjeller

Tirsdag inviterte eXtravadance til kurs i forhandlingsteknikk for jenter. Mange var tilstede for å lære mer.

Det er ikke ofte man ser et rom fylt med kun jenter på NHH. Årsaken var et kurs om forhandlingsteknikk for kvinner, i regi av skolens dansegruppe eXtravadance. De hadde hyret tidligere NHH-student og partner i konsulentselskapet Considium, Vivi-Ann Hilde, som foredragsholder.

Ikke nok å være flink

– Kvinner forhandler i mindre grad enn menn, og hvis de går inn i forhandlinger går de inn med lavere forventninger. Da blir resultatet dårligere. Kvinner må bli bevisst på at de er nødt til å forhandle, i stedet for å tro at det er en rettferdighet i lønnen de får, sier Hilde til K7 Bulletin.

Undersøkelser fra Norges ingeniør – og teknologiorganissjon (NITO) viser at nyutdannede kvinnelige sivilingeniører i gjennomsnitt tjener åtte prosent mindre enn deres mannlige motparter. Hilde tror lønnsforskjeller mellom kjønnene kan skyldes at kvinner opptrer annerledes enn menn i forhandlingssituasjoner.

– Kvinner er mer beskjedne, og mange tror at det er en rettferdighet i hvilken lønn de får. Jeg tror at det er viktig å vite at verden ikke er rettferdig og at man nødvendigvis ikke får det man kan få. Det er sånn i arbeidslivet og i andre situasjoner. Det er ikke nok å være flink, man må også være smart.

Å være tøff øker selvtilliten

Vivi-Ann Hilde peker på at menn tar andre hensyn enn kvinner når de forhandler.

– De passer seg mer for hva de sier til hvem, og bestemmer hvilke kamper de tar. Menn er også mindre beskjedne, og ofte mer ambisiøse kanskje. En del av det å forhandle handler om testosteron og hvor fryktløs du er. Klart er det ofte overmot, men den egenskapen kan også fremme deg selv: hvis du tør å være tøffere øker selvtilliten.

«Wow, de vil ha meg!»

Siri Rygh Jerndahl, fra eXtravadance, var med å arrangere kurset.  Hun mener at det er en selvfølge at nettopp eXtravandance skulle arrangere et slikt kurs da de er en av de tydeligste jentegruppene på skolene. Jerndahl synes lite om lønnsforskjeller mellom kjønnene.

– Jeg synes at det er helt forferdelig at kvinner tjener mindre enn menn i privat sektor, men det er årsaker til det. Jeg ville ha tatt den lønnen jeg ble tilbudt for god fisk, for jeg ville ha tenkt «wow, de vil ha meg».

Hvis noe skal gjøres med den nåværende lønnssituasjonen er det nødvendig med kurs i forhandlingsteknikk for kvinner, selv om det å innrømme at et kjønn er bedre enn et annet er en hard nøtt å svelge.

• Les også: Deltakeravgiften i Bergen Challenge
• Les også: Tilbake til Merino
• Les også: Ekkokammer på NHH

Jubileumsshowet «La humla suse» var preget av «Disco Demolition», urytmisk dans, sketsjer og parodier, samt noen viktige og andre ikke fullt så viktige budskap innbakt i humor mellom slagene. Sure toner, godt humør og en herlig dose selvironi gjør at Sangrias show for deres 35-årsjubileum havner midt på treet.

Blant publikum er spenningen høy, og med de oransje glødelampene på første rad er det ingen tvil om at det er Sangria vi er her for å se. Showet kjøres i gang av en laber sketsj, før stemningen bygger seg opp når resten av pikene inntar scenen og kicker i gang kvelden med sang til melodien av den noe oppbrukte «Disco Demolition»-låten. Derimot er sangen fengende, og teksten «La meg ta deg med til Aulaen» er tross alt passende for anledningen. Under innslaget lover pikene å lage show, men de tidvis sure tonene setter ikke helt standarden for videre forventning.

• Les anmeldelse av Optimum sitt jubileumsshow: Både gode og overmodne kiwier

Trine Skei Grande på lydløs

Showets andre nummer, en parodi av trakassering og Trine Skei Grande, blir dessverre ødelagt av at mikrofonene som brukes på scenen er tomme for batteri. Humlene presterer likevel greit videre med sketsjer og parodier fra «Dyreparken», «Tore på Sporet», «Direksjonsmusikken» og «Helsestasjonen for ungdom», noe som gjør at humøret blant publikum holder seg oppe – i hvert fall med tilgang på billig øl mellom slagene.

Sangria sin parodi på Trine Skei Grande. Foto: Daniel Hoelzl, Foto NHHS.

At pikene koser seg på scenen er det absolutt ingen tvil om. Det er godt humør og god stemning fra start til slutt, men frem mot pausen hadde en kanskje trengt en ekte sangria for egentlig å føle helt på gnisten fra glødelampene i mørket.

«Black and orange»

Etter en halvtime er det klart for pause, og til publikums glede tar showet en positiv vending videre i programmet. Først ut fremfører humlene innslaget med Trine Skei Grande igjen, denne gangen med lyd i mikrofonen. Tiltaket er kompenserende og kan til og med regnes med som et av showets høydepunkter. Etter pausen får også pikene vist nettopp det de kan best – nemlig å lage show. Humlene slår til med flere gode musikkinnslag, deriblant en morsom Gangsteria-versjon av Wiz Khalifas «Black and Yellow», før de braker løs til melodier fra Beyoncé, Rihanna og ABBA. Flere av sketsjene tar for seg det dagsaktuelle fra TV-underholdning og NHHS, noe som får latteren til å brøle blant publikum. Med sketsjen «Ping Pong Pussies» topper Sangria showet med kveldens beste innslag, kort etterfulgt av en herlig parodi om miljøfanatisme og feministen Jenny Skavlan.

Sangria fremførte sin egen versjon av «Black and Yellow». Foto: Daniel Hoelzl, Foto NHHS.

Godt humør og humor redder kvelden

Totalt sett er ikke pollenspredningen skyhøy når det gjelder humlenes sangtoner og danserytme, men de kompenserer bra med innslag av humor og morsomme sketsjer. Underholdningen tar for seg dagsaktuell politikk, kultur, NHHS og ikke minst hverdagen til NHH-studenter flest, noe som gjør at pikene redder det hele inn med sitt gode humør og positive stråling på scenen.

• Les om rehabiliteringen av NHH: Tilbake til Merino
• Les om deltakeravgiften til Bergen Challenge: Må betale 650 kroner for å spille bordtennis

Vi har møtt Daniel, en av de mer omdiskuterte deltakerne på realityserien Ex on the Beach. Serien byr på drama og oppstyr i Daniels disfavør, men hvordan er han på privaten?

Jeg møter Daniel Aakre Pedersen (28) en regnværsdag i Bergen i et grupperom på BI. I sterk kontrast til den solfylte hverdagen på Mauritius, er dette likevel vante omgivelser for bergenseren. Daniel tar nå sin andre bachelorgrad på BI. Den første var i markedsføringsledelse – nå begir han seg ut på økonomi og administrasjon, på deltid. Før innspillingen av programmet jobbet han i forsikringsbransjen. Han beskriver hverdagen før realityserien som travel. Med jobb, skole, venner og familie. På fritiden drev han også mye med kampsport og fotball – både selv og som trener. Etter endt innspilling har Daniel rukket å bli personlig trener i Dubai.

Hvordan det hele begynte

I fjor høst ble han kontaktet på Instagram av et produksjonsbyrå, som mente han virket passende for et program de skulle ha. Det tok litt tid før de ville røpe hvilket, men han ble umiddelbart nysgjerrig. Da han fikk vite hva det dreide seg om så han litt på den svenske utgaven av serien. Det viste seg i ettertid at han ble kontaktet fordi en av hans ekser selv hadde meldt seg på.

Ved spørsmål om hvorfor han til slutt valgte å melde seg på, svarer Daniel følgende:

– Meningen med livet er å leve det, og å få så mange erfaringer så mulig, både positive og negative. Dette var en mulighet som ville endre livet mitt mye. Lukke noen dører, åpne noen andre.

Han forstod at det ville forandre på mye, men vektla de positive elementene mer enn de negative. Han forteller også at han trengte litt spenning etter å ha gått rett fra skolebenken til høyere utdanning og kontorjobb.

Ex on the Beach

Daniel forklarer meg litt om oppsettet rundt innspillingen. Det hele foregikk over seks uker. Han reiste ned samtidig som guttene, men det er først på kamera de fikk hilse ordentlig. Da de ankom Mauritius var de holdt adskilt fra de andre deltakerne. De fikk hvert sitt hotellrom de ikke fikk forlate i tre dager, med unntak av å bli luftet et par ganger om dagen. Han følte seg litt som en hund og forteller litt leende at han holdte på å bli gal av kjedsomhet. Med penn og papir og bestemte han seg derfor for å tegne guttene. For den observante serietitteren, skal disse ha hengt på kjøleskapet i villaen. Videre hadde han en pingpongball han kastet i veggen og ble veldig glad i fransk musikk, fra en av mange franske TV-kanaler.

Selve innspillingen beskriver han som lite styrt av produksjonen. «Paden» ga dem instruksene man ser på TV, men annet enn det hørte de lite fra produsentene underveis. Unntaket var at man kunne få beskjed over høyttaler om at «det ikke er så interessant å høre om hva du gjorde hjemme i 2011». Dog skal det sies at de ikke får diskutere tid eller dager. Klokker blir fratatt eller feilstilt.

Oppførselen til Daniel har blitt kommentert i media. Uttrykk, særlig. I forkant var han bekymret for å skulle virke stille og asosial på tv-skjermen, men det slapp han å bekymre seg for. Mye av konteksten blir fjernet når tre dager klippes ned til 45 minutter og Daniel ønsket «så absolutt» at mer hadde kommet med. Han viser dog full forståelse for klippingen til produksjonen og skjønner at man må lage TV. Han forteller også at han ikke ennå vet hvilken plan de hadde med ham.

Det er ennå flere episoder igjen. Hvordan disse blir seende ut på skjermen, vet ikke Daniel. Han forteller at han er like spent før hver episode og sliter litt med å se egne gester og høre egen stemme:

– Man legger merke til alt, jeg ser for eksempel at jeg av og til strammer brystmuskelen når jeg blir nervøs.

Han angrer ikke på noe, men han skulle gjerne gjort ting annerledes, formulert seg bedre og kommet heldigere ut enkelte situasjoner. Slik ting er nå, opplever han at vennene hans ikke gjenkjenner ham på skjermen.

– Jeg hadde sikkert tenkt «dust» og ikke likt meg selv om jeg ikke visste hvem jeg var.

Daniel blir ofte omtalt som den kjekkeste gutten i villaen. Foto: Vilde Ulriksen, Foto NHHS

Livet etter serien

Det er mange hoder som kikker i det vi går mot grupperommet. Han forteller at det er mye av det på gaten ellers også. Han tror likevel at det kommer til å gi seg om et halvt år. Fremover tenker han å fullføre bachelorgraden, samtidig som han jobber mer og mer som personlig trener. En influencer-kontrakt har han også signert.

Intervjuet forløper seg som en prat mellom to studenter: Sammen-koppen er i fokus og ble kjøpt litt impulsivt før vi møttes. Denne reflekteres det over. Ble han lurt av reklamen? Vi ler godt, før vi beveger oss videre og begynner å diskutere andre yrker, og han forteller følgende:

– La oss si du har et par stjerneelever og en realitydeltaker. Da kommer man litt lenger ned i jobbsøker-bunken.

Han håper likevel at folk kan se han for den han er, «selv om det alltid vil være en bakgrunnssjekk».

Utseende, kroppspress og forbilder

Det ville ha vært vanskelig å ikke få noen kommentar på utsagnet om å være den kjekkeste i huset, så da unnlater jeg heller ikke det. Han smiler når jeg spør og forklarer meg historien bak. Det har seg nemlig slik at når produksjonen stiller spørsmål på tomannshånd, er deltakerne bedt om å svare utfyllende: Dermed får de ikke svare ja eller nei. Og med det ble «er det av og til vanskelig å være den kjekkeste?» til «ja, det er av og til vanskelig å være den kjekkeste».

Når man snakker om utseende og kropp, er det naturlig å ta opp spørsmålet om forbilder. Er Daniel et forbilde? Kan han være det med all dramatikken som har forløpt rundt ham? Daniel forteller meg om hvordan en gutt som nådde ham opp til hoften stod og måpte da han så reality-stjernen. Han gikk bort til ham og hilste og det ble signert en t-skjorte: I og for seg greit og koselig. Derimot merket Daniel at han ble satt ut da gutten spurte «du, var det gøy å ha sekskant?». Det stilles også spørsmål om hvorvidt han skaper et negativt kroppspress for unge. Til dette har han et ærlig svar:

– Jeg har trent knallhardt. Det du ser på skjermen er ingen snarvei. Det er mange, mange års trening.

Han har selv har latt seg påvirke av egne forbilder: Håret klipper han etter Beckham, og tatoveringene er inspirert av Torres. Nå får han daglig meldinger fra gutter som ønsker tips til å få bedre selvtillit og hjelp med stil og trening. Han viser meg noen av meldingene og forteller at han bruker mye tid på å svare de forskjellige. Samtidig er han veldig glad for å kunne hjelpe til og setter stor pris på tilbakemeldingen han får.

Daniel Aakre Pedersen vil trolig forbindes med Ex on the Beach en liten stund til, men han trives med kjendisstatusen og forteller at det meste er positivt:

– Folk smiler og vil ta bilde. Ingen kommer og kaller meg stygg og arrogant.

Avslutningsvis lurer jeg på om vi vil komme til å se ham på TV-skjermen igjen:

– Akkurat der er jeg litt på gjerdet. Kanskje?

• Les også: Humlene suste, men spredningen var moderat
• Les også: Vil gjøre jenter til bedre forhandlere
• Les også: Må betale 650 kroner for å spille bordtennis i Bergen Challenge

NAAAHH sine ferskeste opptakstall viser skyhøy jenteandel. Flere frykter nå at guttastemningen skal dø ut.

Jentene er nå for første gang i flertall på NHH og utgjør 70 prosent av studentmassen. Det vekker bekymring blant flere på Norges Aller Aller Aller Høyeste Handelshøyskole (NAAAHH).

– Det er ikke tvil om at dette er en svært alvorlig utvikling, sier leder i NAAAHHS-gruppen Gutteklubben Grei, Preben Fredrick von Champisfylla, til Morgendagens Næringsliv.

Von Champisfylla tror den skjeve kjønnsfordelingen vil komme til å få konsekvenser.

– Vi frykter nå at NAAAHH vil gå glipp av verdifulle talenter fra den delen av befolkningen med penis som kjønnsorgan. Hvordan skal vi klare å opprettholde corp-kulturen på skolen hvis dette fortsetter, spør von Champisfylla.

Dykk inn i arkivet til Bulle-Batman:

• #gutta jazzer på jodel
• NHHS erklærer tankskrig mot sentrum
• Sannheten bak NHH

Rektoratet: – Ikke bra nok

Heller ikke rektoratet på skolen er fornøyde med den lave gutteandelen.

– Dette er ikke i nærheten av bra nok, sier prorektor Linda Nøstoppsaken.

Hun lover nå nye tiltak for å rette opp i skjevheten.

– Vi skal nå arrangere Guttadag, Guttakveld, Guttamiddag, Guttalunsj og Guttafrokost for å tiltrekke oss flere mannlige studenter. Håpet er at gutta kan få opp øynene for hva NAAAHH tilbyr, sier Nøstoppsaken.

Gutta tilfører nyttige erfaringer til arbeidslivet

– Vi trenger mer guttastemning

NHHS-leder Marius Huawei Mobile etterlyser utradisjonelle tiltak for å stoppe guttaflukten fra NAAAHH.

– Vi trenger mer guttastemning for å tiltrekke oss flere boys. Derfor foreslår jeg at sal 6 blir omdøpt til corp-salen. Vi trenger et sted der gutta kan få jazze i fred, sier Huawei Mobile.

I corp-salen vil det bli hengt opp bilder av anerkjente corp-personligheter slik som Petter Dragesund og Didrik Rommen-Olsen. Kun de av gutta som har A i masterfaget Corporate Finance vil få adgang til corp-salen, ifølge Huawei Mobile.

Foreslår å opprette NHHS Jazzing

Von Champisfylla i Gutteklubben Grei tror han sitter på løsningen på guttamangelen. Han ønsker å starte opp en ny NAAAHHS-gruppe blant de gjenværende guttene på skolen.

– Gruppen vil bli hetende NAAAHHS Jazzing, hvis mål er å spre guttastemning på skolen. NAAAAHHS Jazz sine primæraktiviteter vil bestå av sigarrøyking og kokainsniffing.

Opptaket til NAAAHHS Jazzing vil være todelt. På dagen vil det bestå av regning på opsjoner og obligasjoner, mens det på kvelden vil bestå av kokainsniffing og Jodel-skriving.

KS-leder Huawei Mobile Inc. er svært positiv til opprettelsen av NAAAHHS Jazzing.

Stemningen i NAAAHHS Jazzing

– Vi sier selvfølgelig ja til alt som kan være med å spre guttastemning på skolen.

– Svært gledelig

Mens noen ergrer seg over den lave gutteandelen, er andre igjen svært positive til den høye jenteandelen på skolen.

– Endelig er jentene i flertall på NAAAHH, utroper Frid Hélèn Hòppéslott, studentrepresentant i NHH-styret.

– Det er dette jeg har kjempet for siden jeg trådde inn i studentpolitikken på NAAAHH.

Sentrum veier inn

Også studentpolitikerne fra sentrum har en mening om utviklingen i ytre Sandviken.

– Vi følger utviklingen med argusøyne og ønsker NAAHH lykke til med sin satsing på guttastemning, uttaler en overvektig og illeluktende HVL-student.

• Les også: Anmeldelse av Sangria-jubileum
• Les også: Vil gjøre jenter til bedre forhandlere